eline blog 4

Når du skriver om menn, skriver du om mennesker. Når du skriver om kvinner, skriver du om kvinner.

Aura, Lize, Rowan, Siham og meg. Vi er fem forfattere i årets The Chronicles-prosjekt, og vi er alle kvinner, unge. Det er vår tur nå, tenker jeg, og selv om våre bakgrunner og historier er ulike, er det til gjengjeld en hel masse som forbinder oss. Lize forteller om hvordan hun i en anmeldelse ble omtalt som ”a cute little thing”, og at det verste var nettopp det: å bli tingliggjort. Selv forteller jeg om de norske kritikernes iboende skepsis til kvinnelige erfaringer i bøkene, som de anser for å være selvsentrerte; vi er uten evne til å rette blikkene utover, liksom vi er fastnet i kroppene våre. Vi skriver snever litteratur, og vi tar i bruk det problematiske jeg-et. Men at denne utforskningen av selvet, med et kvinnelig fortegn, er nettopp politisk, og dessuten universalt, er det visst ingen som er i stand til å se. Som forfatter er det umotiverende å bli avskrevet på den måten, så umiddelbart. Skal vi snakke om tendenser i litteraturen, må vi også snakke om tendenser i kritikken.

På toget til Haag så jeg en ung kvinne som strikket. Det er merkelig, synes jeg, at dette håndarbeidet har overlevd, i masseproduksjonens tid. Er det en forsmak på giftemål og moderskap, eller bare en enkel form for sysselsetting, en måte å engasjere sine egne hender på.

Klokken ti på fem blir jeg hentet av en sjåfør i lobbyen, han skal ta meg til flyplassen. I bilen snakker vi, han forteller at han har bodd i Haag de siste førti årene, og det er ikke det at han liker byen så godt, men han vil gjerne være nær familien, det er det eneste som betyr noe, sier han. Vi er svært forskjellige, tenker jeg, uten at det kommer som noen overraskelse, at en sjåfør av yrke i sekstiårene, og jeg, en selvopptatt ung norsk forfatter, er ulike, men det slår meg allikevel: denne interessen for familien, være sammen. Det er trist at jeg ikke kan relatere meg til det, samtidig ikke, det er annerledes nå. Religion er ikke lenger viktig, familie er ikke lenger viktig.

Å skrive er viktig. Å være ung kvinne og skrive, er viktig, insistere på det. Som Helene Cixous skrev: ”Woman must write her self: must write about women and bring women to writing, from which they have been driven away as violently as from their bodies – for the same reasons, by the same law, with the same fatal goal. Woman must put her self into the text – as into the world and into history – by her own movement.”

Vi putter oss selv i teksten, vi innfører oss selv i historien, insisterer på å få være en del av det hele; insisterer på at også våre erfaringer er universelle. Nok en gang skal vi føle den overraskelsen som vi fremdeles ikke er blitt vant til: å se et navn eller et bilde, eller en tekst, bli forvandlet til et vesen av kjøtt og blod.