blog 1 - eline

Jeg har ikke reist noe særlig. For det meste har jeg ikke vært utenfor Norden. En gang dro jeg til Paris. Jeg forsto ikke språket, det var ikke mulig å gjøre seg forstått. Kvinnene i byen var sure, mennene stirret på føttene mine på metrobanen. En av dem strøk meg over håret ved Stalingrad. Jeg bodde i Oberkampf-kvartalet, nærmeste bestemt rue Jean Pierre Timbaud, et urolig strøk hvor det ble solgt halalkjøtt i hver eneste sidegate. Det ble spilt musikk om kveldene, jeg hadde tykke duer boende i trappeoppgangen. Jeg husker et badekar, at jeg lå i det og ikke tenkte på noe spesielt. Jeg gikk i gatene og spiste baguetter og gråt, så gikk det over. På flyet hjem var det kraftig turbulens, jeg drakk cola og kjente hvordan kullsyren ristet i svelget. Det ble lettere å være hjemme.

Jeg har alltid likt meg best hjemme, hvor jeg spiser det samme hver dag, og kan leve i mine egne rutiner. Men nå reiser jeg altså snart til Haag og Crossing Border-festivalen, ved kysten mot Nordsjøen. Jeg skal ta flyet fra Oslo til Amsterdam, så med toget videre til Haag. Jeg har aldri vært i Nederland, mellom meg og landet med over seksten millioner innbyggere finnes ikke et eneste bånd, vi har ingenting med hverandre å gjøre. Jeg vet ingenting om klimaet, om jeg kommer til å fryse, eller om det viser seg at jeg har pakket med for mye klær, det er aldri akkurat passe. Men kanskje er det akkurat passe i Nederland. Jeg liker ikke å fly, derfor kommer jeg til å være litt beruset når jeg lander, men også sliten, kanskje ikke så hyggelig og imøtekommende som jeg ellers pleier å være, innbiller jeg meg. Kanskje kommer jeg til å være lukket, uimottagelig frem til neste dag, når alt liksom starter på nytt, og kroppen allerede har rukket å tilpasse seg et nytt sted. Å reise gir meg en følelse av å ha sluppet unna rommets lover; jeg er ikke lenger i Bergen, ikke lenger i Paris, jeg er ingen steder. Men også denne fascinasjonen risikerer å forsvinne ganske raskt. Til slutt går jeg rundt i Haag og føler meg hjemme, og ikke lenger fremmedgjort, men som en naturlig del av det hele, som en av innbyggerne, en av dem som gjør stedet mulig.

Jeg googler bilder av Haag på nettet, og førsteinntrykket kan jeg bare beskrive som majestetisk, høytidelig, men vakkert; en by som tar seg selv på alvor. At jeg reiser dit, med en interesse for kultur og kunst, men uten betydelige kunnskaper om disse, ikke minst om hva jeg kan forvente meg av byen, ser ut til å passe utmerket. Det gleder meg å lese om det kongelige bibliotek fra 1798, musikkkonservatoriet fra 1826, samt en rekke kjente museer og teater. Miniatyrbyen Madurodam, en modell av en nederlandsk landsby i skala 1:25, som består av typisk nederlandske bygninger og landemerker, og som danner skille mot Scheveningen, beliggende ut mot Den Engelske Kanal, et av Europas ledende badesteder, kan jeg lese, og selv om jeg ikke bader, i hvert fall ikke i november, ser det eksotisk og moderne ut, nesten i kontrast til resten av byen, med sine historiske bygninger.

Jeg har aldri likt å reise, har nesten ikke reist, nesten ikke sett noe annet enn fjellene og skogene jeg kjenner så godt, her hjemme. Men denne gangen gleder jeg meg, kjennes det riktig; til nok en gang å slippe unna rommets lover, rutinene, til å få se noe annet.