eline - blog 3

Den femtifem år gamle australske forfatteren, en prisvinner, en av disse forfatterne som virkelig ser ut som en forfatter, med slitne klær, liksom han nettopp er rullet ut av sengen og har kledd på seg gårsdagens mer eller mindre skitne filler, omgitt av en eim av sprit og rulletobakk, forteller om sin egen vei til forfatterskapet. I en delvis bakoverlent posisjon på sceneplattingen foran oss forteller han, med en mørk, dypt vibrerende stemme, også den bærer preg av å ha levd hardt, om sin egen oppvekst, som gikk fra å være svært privilegert til å ende i fattigdom og rusmisbruk; han fremlegger sin egen historie uten særlig patos, som om han for lengst har distansert seg fra opphavet. Med beina i kors ved anklene, knærne litt spredt, han utstråler en type mørke som er proporsjonalt med intensiteten i lyset han blir eksponert for, her i det blå rommet.

Han er i det hele tatt svært forutsigbar, forfatteren, som når han gjentatte ganger refererer til avdøde kollegaer: Bukowski, Hemingway. Det kjeder meg, en av disse eldre forfatterne som påstår, tilsynelatende blottet for selvinnsikt, at de skriver best med en prostituert mellom beina, eller når de holder et fast grep rundt sine egne testikler. Denne forfatteren virker likevel mer sympatisk, selv om ydmykheten han viser fremstår som noe falsk, tilgjort, han er åpenbart interessert i oss, de unge forfatterne, lytter oppmerksomt, likevel fungerer vi mest som speil, reflekterer alt han forsøker å ikke være.

Forfatterens sporadiske kremting, fullstendig rolig og behersket og innhegnet, i kontrast til livet han forteller om, som beviselig skal ha vært kaotisk, rusbefengt.

Aura og jeg møtes til middag på Koorenhuis. Bulgur, hummus og tomater. Øl. Vi er nervøse for opplesningen senere, men ikke nok til at det legger en demper på stemningen. Artistcateringen er ettermiddagsvarmt, etter fem minutter strømmer det til med folk; musikere, forfattere, oversettere. Og langsomt flytter oppmerksomheten vår seg, rettes oppover, trenger gjennom støyen fra rommet; vi reiser oss og går til akkrediteringskontoret,

hvor vi får informasjon om opplesningen. Vi skal lese i Humanity house, et stort lokale i Prinsegracht, med utstillinger, museum og arrangementer. Som alltid når jeg leser fra boken, fristes jeg til å unnlate flere setninger, hoppe over partier jeg ikke lenger anser for å være god litteratur, men resultatet av en ung person som forsøker å orientere seg i et litterært landskap, som utleverer, både seg selv og andre, som prøver for hardt.

Senere, på dansegulvet på Club Seven: omgitt av hoder og kropper. Jeg tror jeg fremstår som nøytral, kanskje til og med hyggelig, selv om jeg er sliten og har drukket for mye øl, selv om jeg helst vil være nøytral. Kjæresten min, som er musiker, klager på musikken. Jeg vrir litt på ryggen, opp mot veggen, sentrerer min egen vekt. Brystet mitt dunker som en vaskemaskin med sko i. Vi går hjem, det regner, vi kjøper fire øl på en fast food-sjappe og drikker dem i sengen. Senere sovner vi, men det kan jeg ikke lenger huske, nå som jeg forsøker å gjenskape det: øyeblikket vi falt i søvn.