blog 2 - eline

Det er tidlig – alarmen min vekker meg klokken 04:15, jeg er bakfull eller fortsatt full, forsøker jeg å gjøre en helhetsvurdering på egen tilstand, nei. Det er best å la være. Huset er gjennomfrossent, mine foreldres hus. Lyktene utenfor, på rekke langs veien, de er ennå slukket, triste, det er gråvær. Frontlyktene på bilene og trailerne på riksveien, alle på vei mot grensen til Sverige, er eneste kilder til lys.

Bussen går klokken fem, jeg setter på riskokeren, slik jeg alltid gjør om morgenen, på den måten vet jeg at jeg har mat for dagen, mat jeg stoler på. Mat er det vanskeligste med å reise, uforutsigbarheten i det. Helt siden jeg var liten har det vært vanskelig, som om jeg ble født med en slags iboende skepsis til næring, nektet å ta det til meg. Av og til, når jeg tenker på min relasjon til mat, føles det som om jeg befinner meg i et rom hvor underlaget har blitt fjernet, dratt vekk under føttene mine, alt i omveltning. Noen ganger er det alt jeg tenker på, min fascinasjon for selvfornektelse og kontroll på den ene siden, utskeielse og ettergivenhet på den andre.

På bussen ringer jeg kjæresten min, han skal reise med meg til Haag. Han tar ikke telefonen, jeg er overbevist om at han har forsovet seg, slik han ofte gjør. I noen få sekunder er jeg lettet, forsoner meg med tanken på at han ikke kommer, og det er ikke noe egentlig behov for forsoning, jeg liker å reise alene.

Men så ringer han allikevel, en halvtime senere, han er på flyplassen, vi ses om en time. Det er nesten så det overrasker meg: hvor glad jeg er for at han kommer. Når vi ser hverandre, på en kafé på Oslo lufthavn, er han i dårlig humør, slik han ofte er når han er trøtt, jeg overkompenserer ved å sette meg på fanget hans, stryke ham i ansiktet, kysse ham; så trygg er jeg i relasjonen, burde jeg være det.

Vi lander i Amsterdam klokken ti, finner et tog fra Schiphol til Haag, toget har to etasjer, vi sitter oppe og deler matpakken min som består av ris, tomater og soyasaus. Han blir ikke mett, jeg blir mett på en måte som han ikke forstår, aldri kommer til å forstå, som ikke egentlig handler om metthet, men mer om et slags bristepunkt, punktet der jeg kan kjenne maten ligge i magen, som umiddelbart gjør meg urolig. Men så glemmer jeg det, for han er der, det finnes andre ting å tenke på.

Vi ankommer Haag, det regner. På fortauskanten utenfor togstasjonen står de reisende og er irriterte, innpåslitne taxisjåfører forsøker å overtale turistene om å sette seg i de sorte bilene. Etter å ha saumfart byen for spisesteder finner vi hotellet og sjekker inn, jeg sovner etter en time. Klokken syv skal jeg møte andre unge forfattere og oversettere til middag, jeg hiver på meg klær og forsøker å se noenlunde presentabel ut, det lykkes ikke helt, jeg ser middelmådig ut.

Restauranten, et mørkt og stuelignende lokale. Jeg bestiller øl og får et glass større enn mitt eget hode. Vi får utdelt menyen, jeg tenker på morgendagens opplesning, om jeg er klar. Jeg er uforberedt, vet ikke hva som venter meg, hva som ventes av meg, samtidig er noe liksom tildekket, jeg har ikke tilgang til min egen angst. I kveld, mer enn noen annen kveld, har jeg lyst til å oppleve byen. Med hendene mine, øynene, munnen, jeg vet ikke hvordan, men jeg skal få det til.